Når alt føles ekte

Det er rigget til massetraume på simuleringssenteret ved Høgskolen i Østfold. Midt i det simulerte kaoset står Mats, Camilla, Ida og Marian – med hver sin rolle og hvert sitt perspektiv på læring.

Her er det trygt å gjøre feil

Mats Fuglei er sykepleier og har jobbet flere år på kirurgisk avdeling før han begynte videreutdanning. Denne dagen er han en del av traumeteamet.

Han trives i simuleringsrommet: – Jeg har litt bakgrunn innen simulering fra før, og synes det er veldig ålreit, sier han.

Det er masse læring, og et sted man kan gjøre feil i trygge omgivelser.

- Mats Fuglei

For ham handler øvelsen om trygghet til å prøve – og til å feile: – Det er masse læring, og et sted man kan gjøre feil i trygge omgivelser.

Caset han står i, beskriver han som både uvanlig og faglig skarpt: – Det har vært en ganske kul case – ikke noe man kommer borti så ofte.

Det viktigste han tar med seg videre, er betydningen av å se helheten i en presset situasjon: – Viktigheten av kommunikasjon og teamet, og det å se hele bildet når det er veldig mange pasienter som kanskje trenger blod eller bare akutt hjelp.

Det viktigste lagarbeidet

På legevakt og akuttmottak står allmennsykepleier Camilla Jansen i første linje. Hun jobber til daglig på sykehuset Kalnes, men i dag er rammene annerledes: en festivalulykke med mange ukjente faktorer.

Du får se hvor viktig samhandlingen mellom oss er, ut fra hvilke roller vi har, og hvor viktig kommunikasjonen blir. Det er veldig lærerikt og kjempespennende.

– Camilla Jansen

– Det er en massetraumeøvelse. Vi får inn mange pasienter som vi ikke kjenner omfanget av, og vi må prioritere og kartlegge skadene, forteller hun.

– Jeg har vært ganske spent, så jeg har forberedt meg på å tenke systematisk, kartlegge skadeomfanget og prioritere pasientene ut fra alvorlighetsgrad.

For Camilla er det særlig samhandlingen som blir viktig når mange roller skal jobbe tett sammen: – Du får se hvor viktig kommunikasjonen mellom oss er, ut fra hvilke roller vi har. Det er veldig lærerikt og kjempespennende.

Etter øvelsen sitter hun igjen med en tydelig erkjennelse: – Viktigheten av det tverrfaglige samarbeidet, hvordan vi utfyller hverandre og hvordan vi kommuniserer – til det beste for pasienten.

 

I pasientens sko

På legevakten ligger Ida Angel Nilsen på båre som markør. Til vanlig jobber hun med nyfødte på sykehus og tar utdanning som intensivsykepleier, men denne dagen spiller hun skadet. Hun har et dypt kutt i pannen, er omtåket og får oksygentilførsel.

– Det er veldig, veldig gøy å være markør, sier hun. – Da blir man litt oppmerksom på hvordan det er å være pasient også. Man blir kjent med den andre siden.

Det å jobbe i team og sikre god kommunikasjon er essensielt for å få det til å fungere bra sammen.

– Ida Angel Nilsen, intensivsykepleierstudent

Som intensivsykepleierstudent er hun vant til å tenke A–B–C – luftveier, respirasjon, sirkulasjon – og den strukturen tar hun med seg inn i simuleringen. Samtidig er hun bevisst på å ikke låse seg i forkant:

– Man forbereder seg jo litt, men det er litt fint å komme med blanke ark og ta det som det kommer for å få mest mulig læringsutbytte, sier hun.

Ida opplever at erfaringen som markør gir henne et sterkere bilde av hvordan kaoset oppleves fra pasientsiden.

– Vi ser jo kaoset, og det er lettere for oss å se som pasienter også, sier hun.

For henne blir én lærdom spesielt tydelig: – Viktigheten av å møte pasientene, og viktigheten av god og tydelig kommunikasjon i kaotiske settinger.

Sykehuset på campus

Mens studentene jobber rundt sengene, sitter Marian Bringa Arntsen bak en skjerm og styrer det som skjer «inni» pasienten. Hun er operatør og justerer vitale verdier i takt med tiltakene som gjøres i rommet.

– Min oppgave er å styre vitalia til pasienten, som blodtrykk, puls, oksygenmetning osv. Nå har vi markør som er en ekte person som spiller pasienten, men hvis vi hadde hatt simulator (avansert teknologisk dukke), er jeg ofte stemmen til simulatoren, forklarer hun.

Vi har takheiser, sentraler og utstyr som tilsvarer det du har på et ordentlig sykehus. Det gjør simuleringen enda mer virkelighetsnær

Caset hun jobber med, er overføring av en pasient fra operasjon til intensiv. Her trener intensiv-, anestesi- og operasjonsstudenter på mottak av pasient fra operasjon, med fokus på kommunikasjon og samhandling samt å respondere på uforutsette hendelser med pasienten.

– Ting endrer seg etter hvert som de gir medisiner, og da responderer vi på det og viser det på skjermen – «scopet», som vi kaller det, sier hun.

Via headset samarbeider hun tett med fasilitatoren inne i rommet: – Fasilitatoren er sammen med studentene, observerer dem, setter scenen og leder debrifingen. Vi samarbeider om hvordan situasjonen skal utvikle seg.

Marian beskriver simuleringssenteret som et «minisykehus» der det er mulig å følge et helt pasientforløp: – Du har leilighet, akuttmottak, operasjonsrom, intensivrom, sengepost, smitterom og flere kommunikasjonsrom. Utstyret i SimFredrikstad tilsvarer det du har på et ordentlig sykehus. Det gjør det veldig autentisk.

Realistisk øvelse med kvalitet i fokus

Som fagansvarlig leder av øvelsen ønsker hun å skape en realistisk øvelse. Vivian Nystrøm har operativ erfaring fra Sykehuset Østfold, Helse Bergen og Universitetssykehuset i Nord-Norge. Kjernen i traumeøvelsen er å gi studentene reell handlingsberedskap i trygge omgivelser. Hun peker på at intensiv- og traumemottaket i senteret er bygd opp nesten identisk med sykehusene de skal ut i, og at øvelsene gjennomføres i tett samarbeid med med legvaktslege,anestestileger, kirurger og anestesioverlege.

 – Studentene skal få trene i realistiske omgivelser, sier hun. – Scenarioene er realistiske, og de får øvd på både kommunikasjon mellom helsepersonell og håndtering av akutt, kritisk syke pasienter. Målet er at de skal være trygge nok til å ta imot syke pasienter på sykehus – av alle slag.