Hvem har ansvaret for pasientene som sliter med rus- og psykiske lidelser?

Å samordne helse- og velferdstjenester for pasienter som sliter med både rus- og psykiske lidelser er utfordrende - både for brukeren, men også for de som skal levere tjenestene.

Bildet viser en hånd på et dørhåndtak.

Avhengig av "døråpnere": Pasienter med rus- og psykiske lidelser forteller at en fast kontaktperson, som fungerer som en "døråpner" og er en de kan stole på, er svært viktig for dem i hverdagen. (Foto: Colourbox)

Det kommer frem av det fireårig forskningsprosjektet ROPIT «Integrated Services for Patients with Dual Diagnosis» som ble startet opp i 2017 og som nå avsluttes med en konferansen 14.oktober. 

Mer om konferansen.

Professor Catharina Bjørkquist er gjest i podcasten ForskningsPrek og forteller om det fireårige ROPIT-prosjektet. (Foto: Nina Skajaa Fredheim)

Det er et forskerteam ved Høgskolen i Østfold som har sett nærmere på samordning av helse- og velferdstjenester for mennesker med komplekse og sammensatte behov innenfor rus og psykisk helse.

Prosjektet har hatt fokus på pasienter med ROP-lidelser, det vil si pasienter som har samtidig rus og psykiske lidelser.

Ifølge forskerne er det snakk om en svært sammensatt brukergruppe. 

- I en del statistikker så er det en samlet gruppe, men i praksis så viser det seg mye vanskeligere å avgrense den gruppa, forteller professor Catharina Bjørkquist som er gjest i podcasten ForskningsPrek.

Hør episoden her:

 
 

 

Komplekst og uoversiktlig tjenestetilbud

Samlet sett er det snakk om en gruppe som har behov for oppfølging og et bredt spekter av tjenester som kan involvere akutt-team, oppsøkende rusteam, hjemmebaserte tjenester, Nav, kommunale sosialtjenester i fengsel, Kriminalomsorgen. I tillegg til disse kommer spesialisthelsetjenester – sykehus og poliklinisk. 

Tilbudet til denne pasientgruppen er så fragmentert og sammensatt at det ofte blir uoversiktlig for både for mottakeren av tjenestene, men også for de som skal gi tjenestene. Gjennom ROPIT-prosjektet har forskerne intervjuet en rekke brukere i tre ulike kommuner. De forteller at det ofte er en person (koordinator/»døråpner» red.anm.) de ofte knytter seg til og som de stoler på. I tillegg peker de på viktigheten av å ha:

  • sosiale arenaer å møtes på for å unngå ensomhet
  • fleksibilitet, for eksempel i forhold til åpningstid på noen av de tjenestene de er avhengige av 

Brukerne forteller også om store utfordringer i forhold til å få tilgang på spesialisthelsetjenesten. I tillegg opplever de det utfordrende å finne en jobb som er tilrettelagt og meningsfull og mange føler seg stigmatisert. 

Så hva betyr mangelen på samordning for brukeren?
- At det kanskje er noen tjenester han ikke får, eller at han får dobbelt opp eller kanskje tilbud som virker mot hverandre fordi det er forskjellige instanser som har ulike oppfatninger av hva som er det beste tilbudet. Eller at man blir utskrevet fra en tjeneste, men at det ikke står noen klar til å ta imot deg i neste både på grunn av kø, plassmangel eller at man rett og slett ikke har et tilbud, forteller Bjørkquist. 

Ansatte sliter med for stor frihet

Det er imidlertid ikke bare brukerne som sliter med å manøvrere seg frem i jungelen av tjenestetilbud og på tvers av ulike instanser. Gjennom studien har forskerne også fått innblikk i hvordan ansatte opplever det å skulle følge opp brukerne. Mange opplever situasjonen som utfordrende og uoversiktlig. 

 

«Man kan nesten stille spørsmålet: Har vi lagd et system eller en type velferdsstatsordninger som er så komplekse at det er vanskelig faktisk å styre og organisere og skape en helhet for en brukergruppe som er så kompleks som denne.»
Professor Catharina Bjørkquist om ROPIT-prosjektet

- Vi er kanskje overrasket over hvor langt ansatte strekker seg, hvor mye de er villige til å bruke av seg sjøl, til dels av fritida si, eventuelt egne penger. Det er et dilemma at man gjør mer enn man skal og man bruker av seg sjøl med alt det det innebærer, forklarer Bjørkquist.

Statlige føringer uteblir

Hun sier situasjonen kan sees som en konsekvens av en statlig politikk hvor man snakker om å prioritere et område og så bruker virkemidler som gjør at de som har ansvaret for tjenestene har stor frihet til hvordan de vil gjøre det. En av de store utfordringene er presset på kommunene.

- Man sier at det er viktig, man sier at det skal ha prioritet og man tilfører en viss mengde penger fra staten sin side, men de er ikke øremerket. Så når de kommer til kommunen så er det selvfølgelig kamp om de ressursene. Da ser vi at dette er et felt som taper veldig ofte mot de eldre som også står i veldig mange av de samme type utfordringene med at de har mange tjenester som skal ytes også i hjemmet, forteller hun. 

Ifølge forskeren er føringer fra statlig hold mindre enn tidligere: 

- Da er det opp til kommunen å finne ut hvordan de skal løse og det og mange steder blir det nesten opp til hver enkelt ansatt. Den ansatte prøver å få til koordinering og organisering i kommunen (jfr. mangfold av tjenestetilbudet red.anm.) gjør det veldig utfordrende. Avhengig at de tar seg tid og kjenner en del av de andre tjenestene og mange føler til en viss grad på dette ansvaret. 

Etterlyser system og struktur

Norges Forskningsråd bevilget i 2017 totalt 11.5 millioner kroner til prosjektet som nå er inne i siste fase.  Gjennom ROPIT-prosjektet har forskerne sett at følgende er viktig for å styrke samordningen av tjenestene til ROP-pasienter:

  • kommunene spiller en viktig rolle i forhold til å yte tjenester til denne gruppa
  • det er viktig at tjenestene er lokale for det er der brukerne bor
  • sterkere styringsverktøy fra nasjonalt hold, mer tydelighet på hvordan man skal være i stand til å løse de oppgavene man pålegger kommunene

Det er flere forhold ROPIT-forskerne mener er med på å fremme samordning.  Blant annet formelle forhold som klare avtaler om arbeids- og oppgavefordeling, prosedyrer eksempelvis for utskriving og hvem som har ansvaret etterpå. Bedre kjennskap til hva slags type tjenester andre instanser yter og når disse «slår inn» er også viktig. 

- En del av det formelle må være på plass. Samtidig må det også være en leder som tar et ansvar for å sikre at man bruker tid da på å samarbeide og samordne med andre og at det ikke er et overskuddsfenomen eller opp til den enkelte, påpeker Bjørkquist. 

ROPIT-prosjektet har blant annet synliggjort at den store graden av frihet og lokalt ansvar også krever behov for mer system og struktur.

- Man får friheten og ansvaret som egentlig er for stort og for komplekst til å håndteres på et individnivå. Det er et system og strukturer som må håndtere det, sier Bjørkquist.

Forskerteamet ved HiØ som stor bak ROPIT-prosjektet er Mona Jerndahl Fineide, Helge Ramsdal, Gunnar Vold Hansen, Erna Haug, Ragnhild Fugletveit, Ranveig Røste, Catharina Bjørkquist og stipendiat Therese Dwyer Løken (USN). 

Les også:

Boken "Statlig politikk og lokale utfordringer" v/ Catharina Bjørkquist og Helge Ramsdal

Nyhetssak: Hardt arbeid å gå fra rus til arbeidsliv

Nyhetssak: Helse- og velferdsprosjekt får millionstøtte fra Forskningsrådet

Av Ann-Kristin Johansen
Publisert 11. okt. 2021 15:36 - Sist endret 13. okt. 2021 12:28