Psykt tabu

Både egne ideer om psykiske plager og erfaringer med rasisme i møte med helsepersonell kan stå i veien for å søke psykisk helsehjelp. Det er konklusjonen i ny rapport av førsteamanuensis Lin Prøitz ved Høgskolen i Østfold.

Forskning viser at deler av befolkninga med flyktning- og innvandrerbakgrunn rapporterer om store psykiske helseplager, men uten at de verken mottar eller oppsøker helsehjelp. Fotoillustrasjon: Colourbox.com. 

Lin Prøitz har intervjuet unge voksne med flyktning- eller innvandrerbakgrunn om deres forståelser av psykisk helse og erfaringene deres med å møte helsepersonell. Hennes forskning er samlet i rapporten «Psykt tabu», utgitt av Mental Helse Ungdom.

– Hva er prosjektets innhold?

– Forskning viser at deler av befolkninga med flyktning- og innvandrerbakgrunn rapporterer om store psykiske helseplager, men uten at de verken mottar eller oppsøker helsehjelp. Det betyr at mange i denne gruppa ikke får den hjelpen de trenger. For å forstå hvorfor, og for å få tak i historiene bak tallene i statistikkene, så har jeg intervjuet unge mellom 20 og 30 år som har flyktning- eller innvandrerbakgrunn.

– Dette er unge voksne med bakgrunn fra Vietnam, Sri Lanka, Somalia, Pakistan og Litauen. Noen av de jeg intervjuet er født i Norge, mens andre kom som flyktninger sammen med familien sin da de var små. Andre har kommet til Norge sammen med familien sin som var arbeidsinnvandrere. Felles for alle var at de har hatt hele eller store deler av oppveksten sin i Norge.

– Hvilke spørsmål stilte du for å finne ut av dette?

– Jeg har spurt om deres forståelser av psykisk helse. Det vil si hva de tenker på når vi snakker om psykiske plager og lidelser. Jeg har også utforsket erfaringer de unge voksne har med helsepersonell.

– Hva fant du?

– Jeg fant ut to ting. Det ene er at ett hinder for å oppsøke psykisk helsehjelp handler om at det å be om psykisk helsehjelp ble forstått som tegn på svakhet, mens det å klare seg selv uten hjelp utenfor familien ble sett på som styrke. For noen var det tabu å vise svakhet og å oppsøke hjelp utenfor familien. Det kunne handle om svakhet i form av «svak karakter», svak som «ikke-normal» eller svak som «et svakt ledd i samfunnsmaskineriet».

– Noen av informantene påpekte også at de med flyktning- og innvandrerbakgrunn var mer motstandsdyktige. Dette hang sammen med familiens migrasjonserfaringer og at de derfor bedre kan forstå at livet er fullt av tvil, motsetninger innvendig, ambivalens og konflikter. Og at å oppleve motgang er sentrale deler av det å leve.

– Studien viser tydelig at det var forskjeller mellom hva de unge hadde med seg av ideer og normsett som i de fleste tilfeller var «arvet» fra foreldregenerasjonen, og hva de faktisk gjorde i praksis. I de aller fleste sine vennekretser var det å oppsøke psykisk helsehjelp ikke uvanlig. Flere av de intervjuede hadde selv erfaring med psykisk helsehjelp.

– Det andre jeg fant handlet om erfaringer med å bli ekskludert i møte med helsepersonell. Dette handler ikke om eksplisitte hatefulle rasistiske diskrimineringserfaringer, men om ofte uintenderte former for rasisme. Med dette menes måter å bli ekskludert på som helsepersonellet kanskje ikke engang selv forsto var ekskluderende, samtidig som ingen av deltakerne sa at de selv var utsatt for rasisme.

– Når de unge muslimske kvinnene med somalisk bakgrunn i denne studien kommer til en helsesykepleier eller til et psykiatrisk akutt-team og forteller om sine traumatiske hendelser, og får spørsmålet: Er det vanlig der du kommer fra?, er dette eksempel på ekskludering som er en form for rasisme. Jeg tror ikke helsepersonellet mente noe vondt, men kvinnene følte seg likefullt redusert til en gruppekategori der slike hendelser gås ut fra å være vanlig.

Vanskelig å identifisere rasisme

– Jeg har brukt mye tid på å forstå hvorfor det er så vanskelig å identifisere rasisme og å snakke om det, sier Prøitz.

– Gjennom intervjuene med deltakerne kom jeg fram til noen sentrale punkter for å forklare hvorfor det er så vanskelig å identifisere rasisme når det skjer:

– Det ene bunner i det historiske: For det første har vi et nedarvet selvbilde i Norge som et godt, troskyldig og uskyldig land som hjelper andre. Vi tenker ikke at vi har vært en del av kolonial kultur, men overser at vi historisk deltok som handelsfolk og misjonærer, sjøfolk, forretningsfolk og oppdagelsesreisende.

Ikke så uskyldige

– Så vi er nok ikke så uskyldige som vi ønsker å tro. På grunn av den uskyldige selvforståelsen, kan det at ekskluderingen ikke er vondt ment, angivelig synes å være en god nok årsak for mange til å ikke se at ekskluderingen kan være rasisme.

– Det handler også om at den som selv blir utsatt for rasisme synes det er vanskelig: Ved å si og anerkjenne at en utsettes for rasisme, må en samtidig redusere seg selv, og ta inn over seg de gruppekategoriene en blir satt i. Det vil si at du må innta det ytre ekskluderende blikket på deg selv. Det kan kjennes dobbelt selvydmykende.

– Dessuten blir man fort stemplet som en som ikke tåler noe særlig, og hvis det ikke var vondt ment, hvem vil da fortelle en som ekskluderer at hei, det du sier er rasistisk?

– Dette er ekstra vanskelig fordi det aktiverer spørsmål om skyld og ansvar. Hvis den som sier noe rasistisk, men ikke mente det, har hen skyld for at den som blir utsatt for ytringen erfarer utsagnet rasistisk? Og kanskje enda vanskeligere, kan den som erfarer noe rasistisk si det til den det gjelder? Mange tror at rasistiske ytringer kun kan komme fra en som identifiserer seg som rasist. Og det er det nesten ingen i Norge som gjør.

– Hvorfor er dette viktige funn?

– For å bli klar over hvordan uintendert rasisme er vevd inn i institusjoner og i praksiser, og hvordan rasisme kan snakkes om og dermed motarbeides, må vi først greie å identifisere rasisme når det skjer. 

– Hvilke nye kunnskapshull har denne studien avdekket?

– Det trengs mye mer systematisk og kvalitativ forskning på hvordan uintendert rasisme er vevd inn i institusjoner og i praksiser, og hvordan rasisme kan snakkes om og dermed motarbeides. Jeg mener forskere bør å gå i dybden for å forstå hvorfor noe forekommer, og ikke bare se på hvor mange som gjør hva.

– Det er viktig at helsepersonell og deres ledere anerkjenner ekskluderingserfaringer og marginalisertes erfaringer som et hinder for at alle skal få likeverdige helsetjenester. 

– Hvordan har du ivaretatt brukerinvolveringen gjennom forskningsprosessen?

– Brukerinvolveringen er ivaretatt både gjennom å intervjue personer som benytter seg av relevante psykiske helsetjenester, samtaler med helsepersonell og ved å arrangere et seminar der brukere og deltagere av studien ble invitert til å kommentere forskningsarbeidet underveis. Alle deltakerne har fått tilbudet om å lese rapporten før den ble trykket.

– Jeg har fått mange nyttige tilbakemeldinger. Jeg har også snakket med et stort knippe ressurspersoner i tilknytning til feltet psykisk helse og folk med innvandrer- og flyktningbakgrunn.

Denne artikkelen har stått på trykk på nettsiden til Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse.

Last ned hele rapporten "Psykt tabu" 


Lin Prøitz

Førsteamanuensis ved Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag

Se faglig profil

Publisert 14. apr. 2020 14:00 - Sist endret 14. apr. 2020 14:00