Kronikk av Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. Fotoillustrasjon: Colourbox.com.
Uttalelsene vitner om en dyp intern uenighet om partiets fremtid. Som partileder frem til 2011 var Le Pen-far kompromissløs overfor bråkmakerne. Nå sitter «Bautaen» (Le Pens kallenavn) selv på pinebenken. NFs nåværende leder og Le Pens datter Marine er blant de som tror at hans nøytralisering er nøkkelen til partiets eventuelle seier ved et presidentvalg.
«Pådriveren» Le Pen
På slutten av 1960-tallet var det ytterste høyre i Frankrike nærmest utradert. Franske høyreekstremister var i fåtall, var ideologisk splittet og var politisk diskreditert etter mai-68. De kunne for øvrig deles i tre grupper. Den ene ønsket fortsatt en nasjonalistisk revolusjon gjennom væpnet kamp. Den andre ville i større grad føre en idékamp etter Gramsci-modellen. Den siste var villig til å satse på politikk.
Ved inngangen til 1970-tallet prøvde en nyfascistisk gruppe, Ny Orden (Ordre Nouveau, NO), å danne et parti med samme navn som skulle overkomme ideologiske stridigheter på ytterste høyre og gjøre det mulig for nasjonalister å konkurrere mot etablerte partier. Til dette trengte NO noen som kunne være det ytterste høyres nye ansikt utad og som kunne både modernisere og normalisere det. For å konkretisere dette hentet NO Jean-Marie le Pen.
Han var en erfaren politiker av flere grunner: som parlamentsmedlem i tidsrommet 1956-62 for bl.a. det høyrepopulistiske Fransk Union og Brorskap og det liberalkonservative Nasjonalt Senter for Uavhengige og Bønder; som leder for presidentvalgkampen til det ytterste høyres kandidat Jean-Louis Tixier-Vignancourt i 1965; som bitter motstander av Algeries uavhengighet.
Le Pen fikk mandat om å gjøre NO til et mer akseptabelt parti og utnyttet denne muligheten fullt ut. Først tok han kontroll over partiet og skiftet navnet til Nasjonal Front. Så kvittet han seg med individer som var for radikale, inkludert ledelsen i NO. Til slutt dreide han partiet til å føre en nyliberal politikk som var inspirert av Margaret Tatcher og Ronald Regan. «Bautaen» håpet at dette ville føre til at NF skulle bli anerkjent som en uunngåelig politisk aktør på høyresiden.
«Bremseklossen» Le Pen
Ved inngangen til 2000-tallet ble NFs «normalisering» igjen et sentralt tema, men denne gangen på Le Pens bekostning. «Bautaen» ledet nå et parti som skilte seg vesentlig fra det det var på 1980-tallet. Frem til presidentvalget i 1988 håpet Le Pen på at NF over tid ville bli anerkjent som en unngåelig aktør på høyresiden. Valgallianser med gaullister eller liberale fra sentrum inntraff lokalt, men NF ble aldri tatt inn i varmen av høyrepartiene.
Gjentatte smakløse utsagn fra Le Pen selv, og det faktum at han fremdeles hadde kontakt med radikale grupperinger på ytterste høyre viste at NF ikke hadde blitt kvitt demoner fra NO-tiden. Utover 80-tallet fikk dessuten temaer inspirert av «det Nye Høyre» som antiliberalisme, tradisjonalisme og nasjonalisme innpass i partiet, noe som skremte andre partier på høyresiden fra å inngå allianser med NF. Partiet opplevde på tross av dette en økende popularitet hos franske velgere, som oppmuntret Le Pen til å vrake strategien om å inngå politiske allianser til fordel for en «Alleingang» hvor NF skulle stå alene mot alle andre partier.
Denne taktikken ble møtt med økende skepsis i partiledelsen utover 1990-tallet. Partiets nestleder Bruno Mégret ønsket bl.a. at NF skulle være mer enn et protestparti, uten reelle muligheter til å vinne nasjonale valg. Han ville «slipe» de mest radikale sidene i partiprogrammet for å gjøre NF til et troverdig alternativ til kriserammede høyrepartier i Frankrike. Le Pen anså dette som en uakseptabel utvanning av NF. Striden endte i 1999 med at Mégret forlot partiet. Han tok med seg halvparten av partiledere og dannet et nytt parti, Den nasjonale og republikanske bevegelse, som skulle konkurrere med NF om høyreradikale velgere.
«Byrden» Le Pen
NF og Le Pen overlevde så vidt denne splittelsen. At han kom til presidentvalgets andre omgang i 2002 var en «divine suprise» som primært skyldtes venstresidens fragmentering. At han led et skuffende nederlag ved presidentvalget i 2007 overrasket derimot i mindre grad, gitt Sarkozys evne både til å kuppe NFs program og til å kapre NF-velgere som ikke ville ha et maktskifte i venstresidens favør. Presidentvalget i 2007 ble uansett spikeren i kisten for Le Pens ambisjoner. Datteren Marine overtok partiet i januar 2011 med et klart mål: å styrke partiets forankring på venstre- og høyresiden for å kapre flest mulig velgere og på denne måten vinne presidentvalget i 2017 eller i 2022.
Marine, som i 1999 støttet sin far mot Mégrets ønske om alliansebygging med høyresiden, går nå inn for å tone ned den høyreradikale delen i NFs identitet i enda større grad, mens far Le Pen slåss med nebb og klør mot det han anser som et spagattrekk som vil skade NF. Det som skjer i NF er for øvrig ikke et særfransk fenomen. Høyreradikale og høyrepopulistiske partier rundt omkring i Europa står foran tre valgmuligheter for å styrke sin stilling.
Noen velger bare å prege samfunnsdebatten ved at ideer som tidligere var ansett som for radikale blir overtatt av etablerte partier. Andre opptrer som tunga på vektskålen for høyreorienterte koalisjonsregjeringer. De mest «suksessrike» opplever makt via deltagelse i regjeringer og i nasjonale parlamenter. Dagens strid i NF minner i den forstand om debatten mellom Karl I. Hagen og Siv Jensen i FrP på 2000-tallet. Den har også likheter med SV-debatten om å smake eller ikke smake på regjeringsmakt, og hvilken pris som må betales for det.
Det er dermed også i lys av frykten for NFs utvanning at man må tolke Jean-Marie Le Pens «kontrollerte» utsagn. Han vil ikke at NF skal bli noe annet enn hans skaperverk og vil ikke nøle med å torpedere partiet hvis han må. Men Marine le Pen har flere ess i ermet.
Hun er ung og populær, heter også Le Pen til fars grenseløse vrede og har støtte i et flertall av partiledelsen og blant NF-velgere, som i økende grad tror på valgseier.
Kronikken har stått på trykk på NRK Ytring.
- Les mer på Franck Orbans blogg: https://blogg.hiof.no/fro/
Franck Orban
Førsteamanuensis ved Avdeling for Økonomi, språk og samfunnsfag
