Kronikk av Alf Rolin, førstelektor ved Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Østfold. Fotoillustrasjon: Colourbox.com.
Sentral verdi som utfordrer
Ved inngangen til dette året valgte kong Harald å markere at ytringsfriheten er en sentral verdi i vår samfunn. Han sa i sin nyttårstale: «Vi har - og skal ha - god takhøyde for ytringer i Norge. Jeg er glad for at vi holder denne fanen høyt, selv når det kan føles urimelig. Dette må vi alle tåle å leve med. Ytringsfrihet oppleves fint for de fleste så lenge vi er enige i det som blir sagt. Men testen står når vi er dypt uenige”.
En uke senere, 7. Januar, ble tolv personer ble drept i et angrep på redaksjonslokalene til satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. Satiremagasinet er kjent for å kritisere både politiske posisjoner og religiøse tradisjoner og måten disse kommer til uttrykk I samfunnet. Noen besvarte kritikk med grov vold. Først i Paris og senere i København. 13. november rammet terroren Paris på nytt. Den franske ambassadøren til Norge, Jean-Marc Rives, sa i NRK’s nyhetsstudio dagen etter at dette siste angrepet var verre en det første fordi det nå var ”et angrep mot oss alle, unge og gamle, deg og meg”. Og han tolket det som anslag mot samfunnets grunnleggende verdier da han sa: ”Vi blir angrepet fordi vi forsvarer frihet og demokrati”.
God praksis må læres
Ytringsfriheten i vårt samfunn er sikret i grunnlovens §100 som det ble feiret 200-årsjubileum for i fjor. At markering på papiret ikke automatisk også sikrer gjennomføring i praksis, ga 70-årsjubileet for frigjøringen i mai i år en påminnelse om. 8. mai har vært Norges frigjøringsdag siden seieren over den tyske okkupasjonsmakten som kapitulerte på denne datoen i 1945. Hvilken frihet som da var gjenvunnet og skulle videreføres etter krigen, var dagen etter tema i en radiotale av høysterettsjustitiarius Paal Berg.
Mens folk flest jublet i gatene og var i festrus, tegnet han i denne talen et tydelig bilde av den gjenerobrede friheten ”Vi har fått igjen vår rett til frimodig å gi uttrykk i tale og skrift for hva vi mener og vil. Vi har ytringsfrihet». Deretter satte han friheten inn i en større sammenheng og beskrev hva som må til for å gjøre den til et gode for alle: «Frihet i et lovordnet samfunn, det er frihet under ansvar og selvdisiplin og med respekt for andres frihet.
Demokratisk styre er den eneste verdige styreform for frie mennesker, men det er også en krevende styreform. Demokrati krever allmennånd og offervilje av oss alle. Og det krever opplysning. Vi må lære å bruke vår frihet på den rette måten.» Frihet til å tenke, tale og handle som den enkelte vil, blir her satt i sammenheng med hensyn til og respekt for andre mennesker og deres frihet.
Rettighet for alle
Testen for ytringsfriheten står når vi er dypt uenige, sa kongen i sin nyttårstale. Svaret på testen viser seg i reaksjonene på ytringer som mange er uenige i og vil markere avstand fra. To markeringsformer er aktuelle: straffereaksjon og uttrykk for alternative oppfatninger.
Straffeloven inneholder forbud mot bestemte ytringer. For eksempel forbyr §135a spredning av rasistiske ytringer.
Men i praksis er det sjelden noen blir dømt til straff for ytringer, selv når ytringene møter massiv motstand i befolkningen. For eksempel ble Ubaydullah Hussain, kjent som talsmann for Profetens Ummah, i juni i år frifunnet i lagsmansretten for oppfordring til terror og forherligelse av angrepene mot Boston Marathon i 2013 og mot Statoil-anlegget i In Amenas samme år. Samtidig ble han dømt for en annen type ytringer, trusler mot to journalister og en forsker. Mulla Krekar har tidligere blitt dømt til straff for drapstrusler mot Erna Solberg.
Kjennetegn for ytringene de to har blitt straffedømt for, er at de er egnet til å hindre andre i å ytre seg. Journalister, forskere og politikere er viktige meningsbærere i samfunnet og sentrale aktører i demokratiet. Ytringer som kan kneble dem og få deres stemmer til å stilne, er den rake motsetning til budskapet i Bergs tale etter frihetsdagen i mai 1945 som oppfordret til å bruke ytringsfriheten uten å svekke den demokratiske styreformen.
Partiet Venstre vedtok på sitt landsmøte i Tromsø i april i år at rasismeparagrafen i straffeloven (§135a) må fjernes. Vedtaket sa blant annet at «ytringsfriheten bør utvides slik at ekstreme eller hatefulle ideer og fordommer kan utfordres i det offentlige rom».
Diskrimineringsombudet Sunniva Ørstavik har i en kommentar til NTB minnet om for det første at FNs Rasediskrimineringskonvensjon forplikter Norge som stat til å forhindre spredning av rasistiske ytringer, og for det andre at ytringsfriheten skal gjelde alle, ikke bare de som kommer med rasistiske og diskriminerende ytringer. Den skal også gjelde de som blir rammet av slike ytringer ved at ytringene undergraver deres rett til deltakelse og til et verdig liv i samfunnet.
Læringsarena for ytringsfrihet
”Det må begynne i skolen” sier politikere ofte i diskusjoner om hvordan sentrale verdier skal bli ivaretatt i samfunnet. Dermed signaliserer de forventninger til både lærere og elever.
Forventning om at lærere kan praktisere ytringsfrihet ble aktualisert i vår da Max Hermansen stilte seg i spissen for en norsk gren av det tyske PEGIDA. Han hadde kommet med flere nedsettende utsagn om muslimer generelt i demonstrasjoner utenfor klasserommet, og ifølge noen elever også inne i klasserommet.
Dette skapte debatt om grensene for en lærers oppførsel på fritiden som privatperson og på skolen som lærer. En tydelig grense for læreres ytringsfrihet følger av kravet om respekt for andre mennesker. Landsstyret i Utdanningsforbundet, som organiserer de aller fleste lærere i Norge, har vedtatt yrkesetiske retningslinjer med tittelen «Lærerprofesjonens etiske plattform». De markerer at lærere har ansvar for å møte elever med respekt og for å gripe inn og verne barn mot krenkelser. Og de begrunner kravet om respekt i skolen med at elever «skal har frihet til å treffe egne valg innenfor fellesskapets rammer».
Læreres ytringsfrihet er med andre ord begrenset av at de ikke skal hindre elvenes utfoldelse av den samme friheten.
Elevers frihet til å velge selv hvordan de vil tenke og uttrykke seg kan også bli hindret av andre elevers ytringer. Anne Birgitta Nilsen ga sist høst ut en bok med tittelen «Hatprat». Hun sa i et intervju om boka i forskning.no at mange ungdommer bedriver hatprat uten å vite at de gjør det. De er ikke klar over at når de bruker jøde og homse som skjellsord, så kan de bidra til å forsterke negative følelser, holdninger og oppfatninger av jøder og homofile. Og hun sier at det er nødvendig å påtale slik språkbruk fordi den rammer gruppers og individers anseelse og status i samfunnet.
Hatprat får noen til å holde seg tilbake i stedet for å stå fram med sine tanker og meninger. Det tar fra dem frimodighet til å ytre seg og svekker på den måten demokratiet.
Av fagene i grunnskolen skal særlig «Kristendom, religion, livssyn og etikk» (KRLE) gi elevene øvelse i å bruke sin ytringsfrihet på måter som ikke hindrer andres frihet. Det skal ifølge fagplanen «være en møteplass for elever med ulik bakgrunn, der alle skal bli møtt med respekt», og det skal «bidra til evne til dialog mellom mennesker med ulik oppfatning”.
Målet for slik dialog er ikke enighet, men økt forståelse for andres oppfatninger og trening i å forholde seg til uenighet. Det vil si øvelse i å bruke friheten til å ytre egne meninger på måter som lar andre praktisere den samme friheten.
Jeg er lærerutdanner og besøker i jobbsammenheng mange skoler i Østfold. Det gir mange bekreftelser på at barn og ungdom i denne regionen får lære på skolen å utvikle det Berg i 1945 kalte ”frihet … med respekt for andres frihet”.
Kronikken har stått på trykk i Halden Arbeiderblad.
Alf Rolin
Førstelektor ved Avdeling for lærerutdanning.
